Denne måneds profil heter Ivar Salomonsen som har tilhørighet i Stavanger Smalfilm og Videoklubb. Ivar har som vanlig mye på hjertet.

Kunsten å velge blant drømmer (Eller å glede andre med film).

Når Roy Gleditsch har meg på listen over profiler han vil synliggjøre, blir jeg, Ivar Salomonsen litt rørt og takknemlig. Som aktivt medlem i Stavanger smalfilm og videoklubb i snart 10 år har jeg bidratt til det vesentligste for filmmakere, tåre vise egne filmer og bidra med egne meninger om både film og arbeidet bak. Heldigvis ligger der en provokasjon i all film, da den inviterer til å synes om den. Det gledelige for noen, kan irritere andre, og reaksjonene er å lære av til neste film.

Men før jeg kom så langt, har også jeg min historie omkring en interesse som alltid har vært der, men som av forskjellige grunner ikke har tatt helt av, ikke ennå. I min oppvekst hadde min mor et gammelt kasseapparat, 6 x 9 med 120 film, og en venn hadde en far som lærte oss mørkeromsarbeid med kontaktkopiering av negativer til papir og framkalling. Som komfirmant fikk jeg råd til mitt første speilrefleks, samtidig som denne fotogløden og mitt, også den gangen lett antennelige engasjement, plasserte meg bak et 8 mm kamera. Vi var i en ungdomsklubb og lederne der fikk oss til å lage to filmer. En om hvorfor det var kjekt å reise på tur i klubben, og en om en alminnelig klubbkveld. Jeg filmet mine venner, fikk hjelp til framkallingen og lederne viste oss klipp og limteknikk. Det var stort å få se egne filmer vist i klubben, og se hva det gjorde med oss, jeg som 13 åring, de andre aktørene, vi som gjorde jobben, og "publikum".

Men jeg tårte ikke dette, da det var for farlig krevende, og for kostbart i både tidsbruk og penger. Interessene sto i kø, de fineste jentene var ikke intressert i oss gutter, men de likte å bli fotografert og med tilgang til Stavanger Fotoklubbs mørkerom på et loft i Stavanger sentrum, der gamle bilder fra Waldemar Eides (googler dere han vil dere forstå) studier av danserinner fra mellomkrigstida lå glemt i et skap, ga en flott kunstnerisk ramme for å invitere egne modeller med på mørkerommets eventyrlige prosess, der et 35 mm negativ kom ut av framkalleren og hun sto med store øyne i dempet rødt lys og fikk se seg selv ta form på en 30x40 kopi. Kortversjonen må være, at en oppvekst i svart/kvitt, ga noen fargerike minner!

Men allerede da kom erfaringen av konflikt mellom egne kunstneriske ambisjoner, og deltakernes manglende forståelse for et slikt engasjement. Arthur Omre beskriver kjærligheten som menneskers behov for å ha en å elske som et middel til å pleie sin egen forelskelse. Kjærlighet til kunsten kan dyrkes som tilskuer i gallerier, etablere kunstnere som venner i omgangskretsen, men og bak et filmkamera, som utøver av sitt eget kunstneriske. Som godt voksen har jeg en reflektert, filosofisk begrunnelse for alt jeg gjør, og hva andre gjør, noe jeg kaller å bli styrt av vår egen positive egoisme. Det er og fundamentalt blant filmskapere, da en er ansvarlig for resultatet og må ta det ansvaret i prosessen, der alle de andre har sine beveggrunner for å delta, og når alle er sitt eget ansvar bevisst, dette å engasjere seg med all sin positive egoisme, da kommer resultatene, utviklingen og lysten til mer, mer, som er en god følelse. Innenfor film er dette et altoppslukende område, tilsynelatende ufarlig og bare kjekt, men med en iboende sprengkraft av engasjement og samarbeid, der alle kjente kunstarter kan innvolveres og tas i bruk, hvis vi tør.

Jeg ble tvunget til å velge, da denne kunstneriske emosjonelle tilværelsen var i utakt med alle disse forventningene til et alminnelig liv, så jeg havnet som reklametegner, der alle disse kunstneriske fagene, tegning, maling, komposisjon og fargelære, stilhistorie, grafikk og teknisk konstruksjonstegning, ble brukt til festtaler om saliggjørende annonsekampanjer, pakningsdesign, plakater og brosjyrer, rimelig godt betalt i salgets tjeneste, med innspill av mange morsomme, kommersielle aktører. Kontakt med film var som alminnelig interesert publikum, en eldre bror filmet ungene med 8 mm, en yngre dro i gang et lokalt filmselskap, mens jeg ble først utfordret på ny, da en av mine kunder mente deres behov for en instruksjonsfilm måtte jo jeg kunne lage.

Dette var tidlig på 90-tallet. Resultatet ble manus, dreiebok og innhenting av tilbud fra diverse produsenter, der prisene var i mine øyne hinsides, slik at jeg tok sjansen, kjøpte meg et Hi8-kamera, to S-VHS maskiner, og leste bruksanvisningen i romjulas fridager. Det ble en 13 minutters film, og en fantastisk, godt betalt erfaring. Hver time ble honorert, utstyret dekket, bare egeninnsatsen, dvs det jeg ikke fikk betalt for, var lesing av bruksanvisningen. Samtidig fikk jeg kontakt med vårt æresmedlem i SVS, Paul Askildsen, da han hadde et rykte som en hjelper i nøden, og kunne lære meg noen VHS triks på innsmett av klipp, men som i ettertid viste seg å bli for komplisert å følge opp, da kvalitetstapet ved kopiering var umulig å kompensere, da kundens begeistring for filmen medførte for mange krav om stadige endringer av innhold, så jeg ga opp. Teknikken var ikke god. Gleden forsvant, jeg satt igjen med frustrasjonen. Vel, ikke helt sant, da jeg brukte Hi8 flittig, mye natur og mye familie, men uten så mye redigering.

Min datter ble 1999 headhuntet til en ungdomssatsing i NRK-1. Hun ringte faren fra Oslo og fortalte at nå lager de proff  TV på mini-DV. Samtidig snubler jeg over Lasse Øglænd, som var en bekjent og kollega fra tidligere. Han forteller om SVS og oppfordrer meg til å bli medlem, da det må jo være midt i blinken for meg. Jeg slo til, og igjen, denne positive egoismen, da i klubben fant jeg mange som elsket å fortelle meg alt de visste om utstyr, fordeler og ulemper, og de fikk respons fra et ivrig, nytt medlem. Klubben inviterte til helgeseminar med redigering som tema, men og oppgaven, lage en film i grupper med tema, Nytt liv på egne hjul, der bluescreen måtte brukes i en av sekvensene. Tilfeldig havnet jeg i en gruppe med Kim Henning Bjorheim og Jarle Undheim. Jeg lagde dreiebok og fant ei jente som ville være med, Jarle fant en buss med sjåfør som stilte opp, Kim stjal et mini-DV kamera han aldri hadde brukt før og møtte som filmer uten bruksanvisning, og vi var i gang.

Dette var i året 2000. For meg ble det Sonys PD-150 med vidvinkel og teleforsats, og mange rare filmer. Deltok i klubbkonkurransene, og etterhvert i Landskonkurransen. Fikk mye kjeft for mangel på respekt for hvordan film skal lages skikkelig, men diplomer og premier kom, og jeg så fort jurytendensens konservative holdning til teknisk utførelse som et slags objektivt kriterie vis a vis innhold som subjektivt. Har fått noen 2. premier i dokumentarsjangeren, der jeg opplever arbeidsinnsatsen blir mer honorert enn resultatet, men samtidig denne erfaringen i å bruke tid gir resultater. Jeg har og laget filer som er blitt avvist og kritisert sønder og sammen. I fiksjonssjangeren er avstanden som filmskaper til andres vurdering av resultatet fasinerende, da her utfordres følelser og innlevelse på en måte som er alle medlemmers viktigste og grunnleggende lærepenge: Vær personlig i dine filmer, og vær stolt av det du får til. Selv om alt kan gjøres bedre, kan ingen andre gjøre det samme som du!

Din film er kunst, om det er stor kunst er lite interessant. Det viktigste er at som et personlig uttrykk er det unikt og annerledes enn alt annet. Det er din stolthet. Ikke la andre ødelegge den opplevelsen din! Alle filmregissørerer prøver på det samme, sitt eget personlige uttrykk og da, når kritikkene kommer, står de fast på deres egen emosjonelle begeistring ved å ha laget det de andre vurderer med helt andre øyne enn dine.

Ja, vi er alle amatører i den industrien, og vi lærer av hverandre, men den beste lærdom er å lage nye filmer, annerledes filmer, for så å ta dem med og vise dem fram. Der er klubbkonkurransene fine frister for å avslutte arbeidet, og så tak tak i neste læreprosess, en ny film med et nytt innhold.

For meg er film fortelling, og jeg har laget diverse fiksjonsfilmer, noen naturinspirerte dokumentarer og andre dokumentarer. Familiefilming er slikt jeg gjør når diverse events trenger dokumentasjon. Det er tilbake i modellfotograferingen fra ungdommen, gleden ved å se andres glede ved det de gjør/er/holder på med. Det er en ærlig sak å stå foran kamera og sole seg i sin egen rolle. Uten den holdningen er der lite for oss bak kamera å gjøre. Men den gleden oppnås og ved å komme i klubben med film, da også det er å glede andre med å vise engasjement og utfordre til det samme. Og det er absolutt den beste måten å lære mer om dyktiggjøring.

Til mitt arbeid anser jeg mini-DV som et fint format i uoverskuelig framtid, da foreløpige resultater med HD er frustrerende rendringstid, samt for få visningsmuligheter. Alt dette er i bevegelse, men jeg ser mitt behov til ressursbruk mer mot filmens innhold og forberedelse. Har sikret meg en god retningsmikrofon utenfor kamera og en trådløs mygg, slik at lydopptak uten sjenerende støy er mulig, selv om min hørsel har mistet høyfrekventområdet og er slik avhengig av andre til finjustering av lyd.

Redigerte mine filmer i Adobbe Premier, inntil de signaliserte slutt på oppdatering til Mac, og ble slik tvunget til å lære Final Cut Pro, som er vidunderlig å jobbe med, selv om alle mulighetene er til å miste all lyst. Så er forenkling ofte kunsten, både i opptak og redigering. Kill your darlings, kan brukes over alt, og må brukes. Ingen ting er mer komplisert enn et filmsett med alle mann på plass og alt utstyret i bruk. Har du tid, helt greit, men bruk heller mer tid på planlegging og gjennomtenking av hver eneste scene du skal lage. Vi skal være personlige og kreative, ikke konkurrere med TV eller Hollywood. Bruk tid sammen med aktørene bak og ikke minst, foran kamera. Bli kjent med dem, la dem få lov å leve seg inn i oppgavene, la dem få lov å påvirke dem med egen entusiasme, og slik smitte hverandre med begeistring.

Målet er ofte bestemmende for vektelgging av alle disse enkelte faktorer som er virkemiddel i å få fram filmens budskap, der jeg er den første til å innrømme at alt unødvendig sjenerende forstyrrer fortellingen, samtidig som dette å lage film handler og om begrensningens kunst, og kanskje mest om framdrift og da og å kunne sette sluttstrek. Begrepet å forføre med film er vanskelig å ta i bruk i klubbmiljøet, da der er for mange opphengt i teknikk, mens dette å nullstille seg før visning og leve seg inn i det viste, det er vanskelig for folk som selv har jobbet mye med å lage egne filmer. Vi må flytte oppmerksomheten fra, dette kunne ha vært gjort annerledes, til nettopp så annerledes kan det gjøres.

Fra juryhold høres ofte kommentaren til gode filmer, som filmer de selv ville ha vært stolte av  å ha laget. Tilgi juryene, da de har til oppgave å sette ord på det umulige, alle disse tankene vi er innom i møte med en film. De er i klubbsammenheng viktige medspillere i avviklingen av konkurranser, som igjen er viktige som innleveringsfrister for medlemmenes nye filmer. Ja, vi kan juble over premiedrysset, eller irritere oss over slakt, men på veien mot min beste film med en så sterk annerledeshet at den setter spor utover deltakernes begeostring, er min viktigste erfaring å dele med andre, lag nye filmer! Gå sammen med andre, finn historier som lar seg filmatisere, og alltid ha kamera med deg i bilen, eller for hånden, da plutselig dukker der en scene opp som inspirerer til en helt annen film. Og da, gå i gang, gi blaffen i om ideen er god nok eller om du tror andre vil like dette, bare plei din egen entusiasme og smitt de andre til å være med. Det er en sykdom, og de som evner å smitte andre er verdifulle medlemmer, da der blir nye filmer som resultat av behandlingen, og måtte alle akseptere denne sykdommen, med all dens iboende,  smilende, smittende galskap!

Til dette siste avsnittet må jeg innrømme, uten beklagelse, jeg har ikke selv kommet så langt, men jeg drømmer om å nå dit, og på veien lager jeg nye filmer, der ikke alle valgene er perfekte, men hver gang klarer jeg å fasinere og å glede og å irritere. Mest meg selv, og det kaller jeg selvpåført personlig utvikling (eller lidelsens smerte). Så når dere opplever meg rasende eller smilende, så er det kun uttrykk for min positive egoisme i å bli både dyktigere i å lage film, men og et bedre menneske. Begge deler er tilsynelatende vanskelige oppgaver, men uten kommersielle hensyn i et klubbmiljø, er det morsomt å fortsette og prøve!

Det er og inspirerende å vite at alder gir bare livserfaring til bruk i nye filmer. Vår klubbs æresmedlem Paul, har med sine 90 år fortsatt å være blant våre mest aktive. Som nevnt, det er en uhelbredelig sykdom, heldigvis! Til dere unge er det bare å si, at dere kan bare håpe på å få lage like mange filmer som han, og vi andre ser også det klart, at vår beste film er ennå ikke filme.

Brake a tape!